Pandora's Tower Anmeldelse pandora kjede

Pandora's Tower

Det har vært knyttet stor spenning til Pandora's Tower blant Wii-eiere. Men innfrir spillet håpet om å bli konsollens svanesang?

  • Tekst: Ingar Takanobu Hauge

6 kommentarer

Da The Legend of Zelda: Skyward Sword ble sluppet i november i fjor, var det flere som erklærte spillet for Wiis svanesang. Selv mente jeg at dette var å ta for hardt i, ettersom vi ennå hadde to Wii-eksklusive spill å se frem til. Det ene var The Last Story. Det andre er Pandora's Tower.

Myten om Pandoras eske fra gresk mytologi burde være velkjent for de fleste. Du vet, den historien om Pandora som fikk en boks hun ikke skulle åpne, og da hun likevel åpnet den slapp hun løs alle verdens ødeleggende krefter som krig og sykdommer, og kun Håpet ble igjen hos henne. Parallellene er ikke vanskelige å spore i Pandora's Tower, både når det gjelder spillets tematikk og utførelse.

Pandora's Tower
Din kjære Elena blir rammet av en mystisk forbannelse. Det er opp til deg å redde henne.

Gjennom spillets gang følger vi historien til kjæresteparet Aeron og Elena, fra hver sin side av en krigsfylt og turbulent grense. Forholdet får virkelig sin ildprøve når Elena, som har blitt utvalgt til å være hovedsangerinne under årets innhøsningsfestival, blir rammet av en mystisk forbannelse. Forbannelsen etterlater et stort og glødende merke på ryggen hennes, og sakte men sikkert vil den forvandle henne til et monster. Heldigvis vet handelskjerringa Mavda råd. Over en milevid og bunnløs kløft kjent som The Scar henger det et tårnkompleks holdt fast av enorme lenker. Mavda forteller at kun ved å ete kjøtt av tårnenes mesterbeist (les: Bosser) kan forbannelsen stoppes, og gir Aeron et våpen kalt Oraclos Chain for å hjelpe ham på veien. Krigeren Aeron må dermed begi seg ut til de tretten tårnene for å redde sin kjære, og sammen må de håpe på at deres felles innsast kan overvinne de mange lidelsene de må igjennom.

I starten er det vanskelig å få ordentlig tak på historien. Det hele føles fragmentert og oppstykket, og det er ikke mye vi får vite om verken hovedpersonene eller handlingen. Aeron er en taus kar, og når halvparten av Elenas replikker de to første timene av spillet består av Oh! eller Ah! begynner jeg å lure på hva jeg har begitt meg ut på. Heldigvis er det hele et bevisst valg fra Ganbarion sin side, og både bakgrunnshistorie og plott får mer plass etterhvert. Ikke minst gir det spillet en ekstra dimensjon når slutten avgjøres av hvordan du har pleiet forholdet ditt til Elena underveis. Har du snakket med henne? Har du gitt henne gaver (også her viser det seg at diamanter er kvinnens beste venn)? Har du spist maten hennes, til tross for at den smaker pyton? Det hele har nok vært bedre utført i andre spill, men relasjonsarbeidet man må utføre i Pandora's Tower gir spillet et avslappende moment.

Pandora's Tower
Elena må spise rått monsterkjøtt for å forbli menneske. Man skulle tro spillet var sponset av Norsk vegeterianerforbund...
Relaterte tekster
  • GRTV: Pandora's Tower - Teaser Trailer 2011-04-06
Flere »

pandora kjede

pandora sølv charms
braccialetto d'argento pandora
pandora ketten
Sitio web oficial de pandora
pandora oss


HEARTART

mandag 31. oktober 2016

"Lunch - Godt forslag, men nei" av Børge Lund

Lunch - Godt forslag, men nei
Børge Lund
Tegneseriebok
191 sider
Egmont
2016

Børge Lund (født 29. august 1973 i Stokmarknes) er en norsk tegneserieskaper, som er mest kjent for stripetegneserien Lunch.

Børge Lund vokste opp i Sauda. Etter å ha tatt høyere teknisk utdannelse ved Delft University of Technology i Nederland, begynte han i 1999 å jobbe som industridesigner.

I 2007 sendte Lund inn noen tegnerseriestriper til Dagbladets seriekonkurranse. Han vant ikke, men fortsatte å jobbe med den nye serien, som fikk navnet Lunch. Etter to perioder som gjesteserie i
Dagbladet, begynte Teknisk Ukeblad å publisere serien fast høsten 2008. Året etter fikk Lunch innpass som biserie i Pondusbladet, og fast publisering i Dagbladet.


Børge Lund bor med kone og tre barn i Stavanger, der han tegner serien Lunch på fulltid. Høsten 2014 utkom han med den første store, kronologiske Lunch-boka, kalt "Sykt travelt", som gikk rett inn på bokhandlernes bestselgerlister.

Denne boka er kvalitetssikret i henhold til kvalitetssikrede kvalitetsprosedyrer og gjennomgått i et bredt utvalg av gruppemøter, allmøter og task force-samlinger. Før trykking ble innholdet softlaunchet på et kick off. Alt for å sikre eierskap til produktet og en mulighet for alle involverte til å bidre konstruktivt i en prosess som gir deg og din organisasjon nye muligheter på veien mot en visjonsbasert latterkule.

Med andre ord: I den tredje Luch-boken fortsetter serieskaper Børge Lund skildringen av et kontorfellesskap der ingen vet hva folk egentlig jobber med. Verken Kjell, Nico, Thoresen, Linn eller Bache.

Mellom disse permene serveres du blant annet langhistoriene fra albumene "Angry Kjell" og "Team Spirit", samt rikelig med striper, halvsider og illustrasjoner.

Både Lunch-bok 1 "Sykt travelt" og Lunch-bok 2 "Ikke jobb mens jeg forstyrrer" entret bestselgerlistene da de kom ut. Bok 3 fortsetter å samle alle striper og historier i kronologisk rekkefølge.


søndag 30. oktober 2016

"Nemi - Med Grimm og Gru" av Lise Myhre

Nemi - Med Grimm og Gru
Lise Myhre
Tegneseriebok
160 sider
Egmont
2016

Lise Myhre (f. 01. nov. 1975 på Lørenskog, oppvokst på Skedsmokorset) er en norsk tegneserieskaper som lager humorstripeserien Nemi.
Hun studerte grafisk design og kunsthistorie ved Santa Monica College of Art i California etter fullført videregående, og flyttet til Oslo i 1995, hvor hun fortsatte studiene ved Merkantilt Institutt (grafisk design/mac design).

I 1997 så Nemi dagens lys, først som tilfeldig figur i vitsetegninger som harselerte med goth-kulturen, men snart som hovedperson i egen serie (også i Larsons Gale Verden).

Nemi ble raskt populær, og debuterte som dagsstripe i Dagbladet i 1999. Nemi fikk eget blad i 2003, og er i dag en av Norges mest leste tegneserier.

Hva skjer når tidenes mest uregjerlige og selvstendige dame blir hodestups forelsket og mister kontrollen?

Det forteller denne boka om på svært underholdende vis.

Årets Nemi-bok, "Med Grimm og Gru", introduserer Mannen med stor M i Nemis liv. Grimm feier inn i Nemis liv, og snur det fullstendig hodet. Resultatet for oss lesere blir mye situasjonskomikk, og mange både pinlige og rørende øyeblikk tatt fullstendig på kornet.

"Med Grimm og Gru" samler striper, helsider, illustrasjoner, dikt og lengre historier fra 2010.

Nemi er en av Norges mest leste tegneserier, og Lise Myhre en av våre beste kjente serieskapere. Nemi-skikkelsen har blitt en sterk kvinnelig rollemodell for både unge og voksne over hele verden, som internettfenomen og med bokutgivelser i mer enn ti land.


"TegneHanne - Ambisjoner" av Hanne Sigbjørnsen

TegneHanne - Ambisjoner
Hanne Sigbjørnsen
Tegneseriebok
168 sider
Egmont
2016

Hanne Sigbjørnsen er 25 år. Hun bor i Oslo, men kommer fra Kverneland i Rogaland.

I bokform er "TegneHanne" et meget personlig bekjentskap. Hanne Sigbjørnsen setter seg selv i sentrum for handlingen, og hun serverer anedokter gjennom tekst, tegning og tegneserier. Her utleverer hun opplevelser, meninger, sorger og drømmer.

I denne boken tar hun for seg ambisjoner, som viser seg å være alt fra å slutte å ta seg selv i fjeset, til å være en bedre person.

Hanne selv har følgende å si om utgivelsen:
"Med bok nr. 2 er alt annerledes. Den skal helst både være bedre og selge bedre enn den første. I tillegg til dette

har jeg også nylig sagt opp jobben min på sykehuset, så karrieren henger litt på dette.

Her har dere forklaringen på tittelen på boken. Å si opp jobben for å følge drømmen er litt som nyttårsaften. Du skaper deg masse urealistiske ambisjoner om hva su skal gjøre med all tiden du plutselig har til rådighet. Så gjennom hele boken kan du lese om disse ambisjonene, i tillegg til andre illustrerte historier og anekdoter fra livet mitt, som jeg håper du på et eller annet plan kan relatere til. Og om du ikke kan det, så kan jeg ikke gjøre noe annet enn å gratulere deg med å ha livet ditt på stell."

TegneHannes milepæler:
  • Vinner Vixen Blog Awards 2012, Årets Blogger.
  • 2013: Fast spalte i Aftenposten. Tredje mest leste sak på hele aftenposten.no i 2013, sjette mest leste kronikk i 2014.
  • 2014: Fast bidragsyter i tegneserien Lunch.
  • 2015: Vinner av Pondus-prisen. - Første bok utgitt.
  • Terningkast 5 i Dagbladet, terningkast 6 i Stavanger Aftenblad.

torsdag 27. oktober 2016

"Helenas hemmelighet" av Lucinda Riley

Helenas hemmelighet
Lucinda Riley
Roman
477 sider
Oversatt av Benedicta Windt-Val
Cappelen Damm
2016

Lucinda Riley er ikke bare en forfatter, hun er også et fenomen. Hun leverer de mest fantastiske fortellinger til glede for en stadig voksende leserskare, og ivrige fans stiller seg i kø for å treffe henne hver gang hun er på besøk i Norge. Magiske møter oppstår, og lykkelige lesere får et minne for livet.

Lucinda Rileys mest ambisiøse prosjekt hittil er serien om De syv søstre, der tredje bok ("Skyggesøsteren") kommer på norsk i januar. Parallelt med dette arbeidet har hun også funnet tid til å skrive en ny, frittstående roman. Den har fått tittelen "Helenas hemmelighet", og her tar Lucinda oss med til varme og vakre Kypros, der hun skaper en fargerik fortelling som selvsagt inneholder både drama, kjærlighet og mystikk. Som alltid klarer hun å fange leseren fra første side, og trollbinder deg gjennom hele denne litterære reisen.

Det spesielle med denne romanen er at Lucinda har tatt utgangspunkt i sine egne livserfaringer og spunnet en fortelling

rundt dem. Dermed blir dette også en gyllen anledning til å bli enda bedre kjent med forfatteren som har gitt oss så mange uforglemmelige leseropplevelser, fra hennes første roman "Orkideens hemmelighet", og fram til årets bok.

Det har gått tjuefire år siden den 39 årige tidligere danseren Helena Cooke tilbrakte en magisk ferie på Pandora, hennes gudfar Angus' vakre hjem i nærheten av Kathikas på Kypros, der hun forelsket seg for første gang. Nå er hun tilbake for sommeren, med familie og venner på slep, etter å ha arvet det tomme, nærmest forfalne huset.

Selv om Helena håper at ferien skal bli perfekt, har hun en pussig fornemmelse av en forestående undergang, som at det å åpne opp Pandora igjen, akkurat som med den mytologiske boksen, vil slippe ut alle verdens plager. Hva de andre ikke vet, er at husets magiske atmosfære skjuler et nett av hemmeligheter, og at det er en viss risiko for at den farlige sannheten kan komme til overflaten.

Helena har aldri fortalt sin pålitelige, kjærlige ektemann William - faren til hennes to yngste barn - eller Alex, hennes bemerkelsesverdige intelligente tretten år gamle sønn fra et tidligere forhold, hvem som er Alex sin egentlige far, siden hun vet at sannheten er slagkraftig nok til å ødelegge alt for familien.

Alex, som øser ut av sitt hjerte i dagboken han skriver i, slites mellom ønsket om å beskytte moren sin og å bli en del av voksenverdenen. Samtidig er han desperat etter å få vite sannheten om den virkelige faren sin.

Når Helena ved en tilfeldighet treffer på den kjekke enkemannen Alexis Lisle, den lokale mannen som var hennes ungdomskjæreste,  settes en kjede av hendelser i gang som gjør at fortidens hendelser truer med å ødelegge idyllen. Både Helena og Alex vet at livet aldri vil bli det samme igjen hvis Pandoras hemmeligheter blir avslørt.

Jeg har med stor glede lest Lucinda Rileys tidligere romaner. "Helenas hemmelighet" er helt klart blant de beste.

Men som man kanskje skulle tro ut i fra tittelen, skildrer den ikke bare Helenas drama. Boken forteller også en klok og varmhjertet historie om hvordan vi som mennesker fungerer i perioder med stress, hvordan hemmeligheter og løgner kan undergrave relasjoner, hvordan skyld og svik kan ryste selv de mest sammenknyttede familier og hvordan kjærlighet, lojalitet og ærlighet er limet som holder oss alle sammen.

Språket er som alltid hos Lucinda Riley, lett og flytende, med både innsikt og empati, og ikke en eneste av de 477 sidene var for mye.

Dessuten er persongalleriet fantastisk. Karakterene er autentiske med både mørke og lyse sider, og man vekselvis elsker og hater dem. Riley fokuserer på karakterutviklingen, og vet å skape en interessant dynamikk mellom sine karakter.

"Helenas hemmelighet" forteller historien om en familie ferie på Kypros, og settingen kunne ikke ha vært mer idyllisk. Et vakkert hus med navn Pandora, med et eget svømmebasseng, en solrik terrasse og en flott utsikt over et landskap fylt med vinranker, enkelte hvitkalkede gårder og klynger av forvridde oliventrær. Og som dets greske navn antyder, har Pandora mange hemmeligheter, og noen av dem er i ferd med å bli avslørt.

Pandora tilhører Helena Cooke, romanens kvinnelige hovedperson, som er tilbake i huset for første gang på flere år, etter nylig å ha arvet det fra sin gudfar. Men så snart hun kommer dit, tviler hun på om det å komme tilbake var så veldig lurt. Alexis, som hun hadde en romanse med på Kypros mer enn tyve år tidligere, bor nemlig fortsatt i nærheten, og synes fortsatt å ha følelser for henne. Helenas ektemann, William, kommer definitivt ikke til å bli fornøyd!

En annen person, hvis liv kastes inn i kaoset forårsaket av Alexis' tilstedeværelse, er Helenas eldste sønn, den tretten år gamle Alex. Alex har aldri kjent identiteten til sin biologiske far. Kan det være Alexis?

En annen plaget familie kommer også på ferie til Pandora. Det er familien Chandler, som består av Williams alkoholiserte bestevenn, Sacha; hans langmodige kone, Jules, og deres to barn, en av dem er for øvrig Alex' verste fiende. Og når Chloe, Williams tenåringsdatter fra et tidligere ekteskap, og Helenas venn Sadie, som er i ferd med å komme over sin tidligere kjæreste, ankommer stedet, synes det liten tvil om at det kommer til å bli en besværlig sommer.

Med tanke på romanens lengde, gikk det forholdsvis raskt å komme seg gjennom den, noe som faktisk er tilfellet med de fleste av Lucinda Rileys bøker. At hun klarer å holde på leserens oppmerksomhet og engasjement sier mye om hennes skrivekunst.

"Helenas hemmelighet" er en dypt rørende og spennende bok som jeg helt klart vil anbefale.

Jeg ser frem til hennes neste utgivelse på norsk.

mandag 24. oktober 2016

"Vi er sterkere enn vi tror" av Jørgen Skavlan

Vi er sterkere enn vi tror
Jørgen Skavlan
Sakprosa
240 sider
Kagge Forlag
2016

Jørgen Skavlan har i mange år vært en ukonvensjonell og klar stemme i samfunnsdebatten om helse, livet og sykefravær. Han har blitt tildelt allmenlegeprisen og er en av landets mest brukte foredragsholdere. Dessuten har han blitt kåret til en av Helse-Norges mektigste. Gjennom ti år var han PULS-lege i NRK.

I denne boken deler Skavlan de erfaringer og samfunnsbetraktninger han har gjort gjennom et legeliv. Som lege (i 30 år) har han møtt tusener av mennesker som gjenspeiler livets hverdagslige utfordringer. Han håper at disse opplevelsene og utfordringene kan føre til lærdom, hjelp og refleksjon for leseren, slik de har gjort for han.

Skavlan har med "Vi er sterkere enn vi tror", ikke skrevet en helsebok som skal gi lærdom om hvordan man kan leve sunt eller bli gammel. Men om boken ikke gir svar på hvordan man kan leve til man blir hundre år, håper han den likevel skal kunne gi noen svar. Svar på hvordan man kan leve litt bedre, og på hvordan noen av de menneskene han

har møtt, har greid det.

I enhver leges yrkeshverdag står taushetsplikten sentralt. Den er lovregulert, men den er også en ikke-formell bærebjelke. Når han allerede i forordet lover å dele fragmenter av sin profesjonelle hverdag med leseren, undres man kanskje over hvorledes dette lar seg gjøre uten å måtte ty til lovbrudd? Skavlan skriver at han i samarbeid med forlaget har brukt mye tid på dette. De ulike historiene som blir fortalt i denne boken, har nemlig funnet sted. Men historiene er enten blitt grundig anonymisert og omskrevet, eller de er forevist den som omtales, for godkjenning.

Det klassiske bildet av legen med stetoskop, skalpell og reflekshammer er i dramatisk endring, mer enn selv mange leger åpenbart skjønner. Legerollen forandres, og helsebyråkrati og psykososiale problemer blir en stadig større del av deres hverdag. De tildeles roller de på mange måter ikke er skolert til, men som de har fått kompetanse på over tid etter som safunnets behov for profesjonalisering har tiltatt.

I Norge alene regner man med at millioner av legebesøk skyldes så enkle problemstillinger at pasientene kunne taklet det selv om de hadde riktig og kvalitetssikret informasjon. Evnen til egenomsorg synes å være på vikende front i vårt samfunn. Dette gir utfordringer som vil kreve nytenkning og utstrakt bruk av ny teknologi.
Behovet for å kunne ivareta oss selv og ikke måtte profesjonalisere alle utfordringer i livet, er økende. I dette ligger det også at man til syvende og sist selv har det endelige ansvaret for eget liv og egen helse.

Vi dyrker så til de grader illusjonen om det sykdoms- og lytefrie livet, og ikke minst jakten på den evige lykken. Det er som om vi mister av syne at det plettfrie livet, den livslange helsen eller det fullkomne mennesket egentlig ikke finnes.

For oss alle går livet ubønnhørlig mot slutten fra første dag. Verken flytende alger, pulsklokke eller grønnkåljucing kan forhindre det. Trender kommer og trender går, mens de traurige kostrådene fra legen og den virkelige vitenskapen stort sett består. Og hvorfor? Fordi det faktisk ikke er så vanskelig å leve sunt og godt som mange vil ha deg til å tro.

Skavlan skriver at vi er blitt en idrettsnasjon fremfor en kulturnasjon, og at vi setter individuell prestasjon høyere enn fellesskap. Vi applauderer rundetider og ikke tilstedeværelse. Vi synes det å få gode karakterer er viktigere enn det å ha god karakter. Alt dette, mener han, gjør at vi lever i et samfunn med feber.

Vårt helsevesen er et av verdens aller, aller beste. I forhold til de fleste andre samfunn har vi egentlig julaften hver dag. I fjor brukte vi 311 milliarder på helseutgifter alene. Det er nesten seksti tusen kroner per innbygger per leveår. Samtidig er vi så flinke til å fokusere på hva som ikke fungerer i stedet for det som faktisk virker. De aller fleste som blir ordentlige syke i Norge, møter et høykompetent helsevesen som både har evnen til omsorg, kur, lindring og trøst. Når media gir et motsatt inntrykk, gjør det noe med oss. Enkelte ganger kan vi få et inntrykk av at det er ren flaks om de tilfeldigvis skulle amputere riktig ben, en sen kveld oppe på A-hus.

Skavlan mener at helse ikke er så vanskelig å oppnå som mange synes å tro. Helse sitter nemlig ikke bare i kneet, men like mye i hodet. Om vi jager litt mindre, sitter lenger rundt middagsbordet og lever mer intuitivt, kan helsen og lykken komme helt av seg selv.

Når helse faktisk er en intellektuell opplevelse like mye som en fysisk tilstand, er det kanskje ikke så rart at vi er blitt en befolkning som stadig tåler mindre og som føler oss sykere enn det vi egentlig er.

Sykdom og død er en like naturlig del av det levende livet som det å være frisk. Sykdom har på en måte fått et ufortjent dårlig rykte, og alderdom skal utviskes. De fleste som blir syke, blir jo friske, helt av seg selv. Vi tror at om livet faller sammen, kan vi medisinere det. Og faller ansiktet sammen, kan vi glatte det ut. Det å søke etter diagnose og kur virker enkelte ganger viktigere enn å innse at motbakkene i prestasjonssamfunnet kan bli for bratte.

De fleste leger og sykepleiere vil nok si at noe av det vanskeligste de gjør i sitt arbeid, er å ta samtalen om døden.

En sykdom som er forbundet med død og bunnløs fortvilelse, er kreft. Dette på tross av det faktum at mer enn syv av ti som får kreft i Norge, fortsatt lever etter fem år. Og mange blir helt kurert for sin sykdom. Sjansen for at en kvinne får brystkreft her i landet før fylte 75, er nesten ni prosent. Det faktum får selvfølgelig et sterkt fokus i samfunnet og hos individet. At hele ni av ti kvinner lever etter fem år, og at Norge er blant de aller beste i verden på dette området, er vi mindre opptatt av. Her hjelper samfunnet oss til å helle mot det pessimistiske i stedet for den kjensgjerning at det nesten alltid er håp. På tross av at statistikken nå taler i vår favør, vil mange fortsatt oppleve det å få en kreftsykdom som å få en dødsdom. Dette må vi bevisst jobbe imot, men samtidig ha respekt for. Vi er jo i en tid hvor "den åpne og ærlige samtalen" skal være en målestokk. Er det dog slik at det alltid er det beste? Skavlan skriver at han har liten tro på at enhver samtale skal foregå ut fra en slags mal. Det er som å forutsette at vi alle har samme evne, ønske og behov for informasjon og prognose. Det har vi ikke.

Skavlan tror at det er svært få sykdommer i vårt hjemlige sykdomspanorama som ikke kan formidles med noe håp. Det kan være et lite håp om kur, en stor tro på lindring og nesten alltid et perspektiv av trøst.

I "Vi er sterkere enn vi tror" tar Skavlan leseren med inn i legens hverdag. Med kunnskap, spissformuleringer og humor deler han sine erfaringer, tanker og mulige løsninger på livets utfordringer.

Hvert kapittel innledes med små visdomsord. Disse innledende ordene forteller mye om kapitlets tematikk, som for øvrig også tituleres med en overskrift.

Skavlan er utvilsomt en kunnskapsrik skribent, og flink til å forklare på lettforståelig vis. Det hele fortalt på en vinnende og levende måte.

Man kommer til å smile, reflektere og man får mot til å se ting i et litt annet perspektiv.

Boken byr på svært mye, og står igjen som et tankevekkende og lærerikt formidlingsprosjekt.

Skavlan skriver at legegjerningen har hjulpet han til å se en annen dimensjon av livet, og gitt han anledning til å observere og dermed forstå samfunnet vi lever i. Det er nemlig en forutsetning for å kunne skjønne at for eksempel uro, ikke bare er uro, at slitenhet ikke bare er slitenhet og at smerter, ja, de kan være så mangt.

Ti tusener av pasienter og hundre tusener av konsultasjoner har nemlig lært han at i hverdagen er vi ofte selv våre beste leger. Han har også lært at helse ikke på langt nær er så vanskelig som en del ønsker at vi skal tro. Og til slutt - og aller viktigst - at vi er mye sterkere enn vi tror!

Jeg kan ikke annet enn anbefale alle å lese denne boken. Det er nærmere bestemt sjeldent man finner en formidler av et så komplekst stoff, som gjør det så spiselig og anvendelig for enhver. Takk Jørgen!

"Dagen vi møttes" av Lisa Jewell

Dagen vi møttes
Lisa Jewell
Roman
380 sider
Oversatt av Stine Aspebakken Linstad
Cappelen Damm
2016

Lisa Jewell ble født i London i 1968. Hun ga ut sin første bok, "Ralph's Party", i 1999. Den ble den mest solgte debutboken i Storbritannia det året. I 2013 kom gjennombruddsromanen "Barndomshjemmet".

Lisa Jewell bor i London og skriver nå på sin fjortende roman.

Alle har hemmeligheter, men noen kan forandre livet ditt for alltid...

I "Dagen vi møttes" vever Jewell sammen en historie der fremmede er forent av felles gener; barn av samme sæddonor.

På et hospits i Bury St Edmunds, utenfor London, ligger en døende mann med navn Daniel Blanchard. Han er tynn, og ansiktet har mistet sin tidligere perfekte symmetri. Huden hans henger løst noen steder, sitter krampaktig av spenning

andre steder. De timene han har det vondt, gjør morfinen ham stille og sløv. Venninnen hans, Maggie Smith, sitter hos ham hver eneste dag. Hun holder han i hånden og lytter til det han har å fortelle om sitt liv, det han angrer på å ha gjort, og hvilke hemmeligheter han bærer på. En dag forteller han henne at han har tre barn som han aldri engang har møtt, men som han ville gjort alt for å treffe, en gutt og to jenter, som er unnfanget som et resultat av sæddonasjon, av kvinner han aldri har hatt noe forhold til.

Maggie bestemmer seg for å hjelpe ham, noe som blir starten på omveltende forandringer for tre søsken som alltid har følt at noe har manglet i deres egne liv.

Lydia, Robyn og Dean kjenner ikke hverandre. Ennå. Og de står alle overfor vanskelige utfordringer. Lydia bærer med seg dype arr fra en traumatisk barndom, og selv om hun nå er rik og suksessfull, er hennes liv ensomt og usammenhengende. Dean er en ung mann hvis liv går ingensteds. Og Robyn studerer medisin og ønsker å bli lege, akkurat som hennes far - en mann hun aldri har møtt. Når hun forelsker seg i en medstudent som er som hennes like på mange måter, trenger hun å være sikker. Det er på tide å åpne konvolutten som moren ga henne på atten års dagen.

Sakte, men sikkert, finner Daniels barn veien inn i hverandres liv ...

Lydia er meget vellykket forretningskvinne, men fortsatt nokså ung. Hun har tilpasset seg rikdommen og livsstilen som hennes suksess har gitt henne, men hun har fortsatt mange spørsmål som vedrører fortiden. Hun mottar et brev fra en anonym avsender og får via det rede på at hennes far var en sæddonor, og ikke  mannen som oppdro henne. Snarere enn å føle sinne eller tristhet, virker det som at Lydia nesten er lettet, fordi det gir visse deler av fortiden hennes en mening, nesten som at en tung bør har blitt fjernet fra hennes skuldre.

Dean er yngre enn Lydia og har vært kjent med den sanne identiteten til sin far i tre år. Hans lever et forholdsvis rotete liv, og han presser vekk alle som bryr seg om ham. Han har nylig mistet kjæresten i barsel og er nybakt far til et svært prematurt lite jente barn. Han kan ikke helt fatte virkeligheten av denne enorme endringen i hans liv. Hva vil skje når babyen er i stand til å leve utenfor kuvøsen, og vil han i så fall være kapabel til å ta ansvar for henne? Samtidig er det en liten del av ham som lurer på hvordan søsknene hans er, om de har tilsvarende problemer som ham, eller om de kan hjelpe ham med å få orden på livet?

Robyn er den yngste. Hun er atten år gammel og har alltid hatt kjennskap til sin far. Hun utdanner seg til å bli lege, det samme som faren. På atten års dagen gir Robyns kjærlige foreldre henne all den informasjon hun trenger dersom hun skulle ønske å kontakte sine søsken og hennes egentlige far. Til å begynne med er hun motvillig, men innser etter hvert hvor viktig det er å møte disse menneskene. Ved å bli kjent med dem vil hun kanskje forstå litt mer av seg selv.

Daniel er mannen som knytter disse barna sammen, en mann de aldri tidligere har møtt, og en mann som er i ferd med å dø. Etter å ha avslørt sin livslange hemmelighet til Maggie, setter hun seg fore å finne barna hans og bringe dem til ham før det er for sent.

Hver av disse historiene, disse forskjellige livene, begynner å drive mot et senter når de mottar et brev som inneholder en hemmelighet som vil binde dem sammen og gi dem kjærlighet, familie og vennskap.

"Dagen vi møttes" er en vakker og gripende bok. Forfatteren har en særdeles god penn og et språk som flyter uanstrengt.

Boken er engasjerende, og har et handlingsforløp man ikke kommer over så ofte i litteraturens verden. Hovedsakelig er den en fortelling om selvoppdagelse og å gå tilbake til sine røtter.

Måten forfatteren bringer karakterene sammen på, er strålende og føles veldig realistisk. Jeg ble virkelig rørt av de individuelle historiene til karakterene og hvorledes de hang sammen på, som om de alltid hadde følt at det var noe som manglet.

Karakterene er sympatiske og forfatteren gjør en strålende jobb med å portrettere dem som virkelige mennesker. Det var litt av en opplevelse å få utforske livet til disse ulike individene og være vitne til hvordan forholdet dem i mellom begynte å utvikle seg. Jewell takler også spørsmålet om sæddonasjon, som har blitt populært den senere tid for barnløse par, på utmerket vis.

"Dagen vi møtes" forteller en rik og variert historie, og jeg både lo og tørket et par tårer i løpet av bokens 380 sider.

Anbefales på det varmeste!

onsdag 19. oktober 2016

"Den perfekte ferie" av Jane Costello

Den perfekte ferie
Jane Costello
Roman
432 sider
Oversatt av Linda Marie Vikaune
Cappelen Damm
2016

Jane Costello var avisjounalist før hun ble forfatter, og hun har jobbet i både Liverpool Echo, Daily Mail og Liverpool Daily Post, hvor hun var redaktør. Hennes første roman, "Brudepikene", ble en salgssuksess, og siden har hun skrevet syv romaner til. Bøkene hennes er oversatt til 16 språk og selges over hele verden. Jane bor i Liverpool sammen med kjæresten Mark og deres tre små sønner.

"Den perfekte ferie" er chick-lit på sitt beste, og innehar alle de ingrediensene som man forventer av sjangeren - vennskap, humor, romantikk og drama. Romanen er skrevet med en slik livlighet og stil at ordene nærmest hopper ut av sidene.

De tre venninnene Imogen, Meredith og Nicola har lidd seg gjennom flere billigturer til varme strøk, med slitte solstoler og hotellrom uten aircondition. Så når Meredith vinner et VIP-opphold på Barcelonas hippeste hotell, tar

hun med seg Nicola og Imogen, som for øvrig er bokens hovedperson og forteller.

Endelig kan de unngå billigturenes katastrofer, som de har blitt så vant med, eller kanskje ikke...

Og det er liten tvil om at de nå virkelig trenger en ferie.

Meredith er gravid, og det er knappe to måneder til hun skal føde. Men Meredith har ennå ikke helt klart å ta innover seg at hun snart skal bli mor og er redd. Hun har et av-og-på-forhold til kjæresten Nathan, som har glidd ut i en underlig skumringsverden hvor ingen av dem klarer å finne ut om de egentlig er sammen eller ikke, Imogen er en 29 år gammel alenemor og fungerende Marketing Director i en av Storbritannias fremste matvareprodusenter, Preebles Ltd. Nicola har nylig fortalt sine foreldre at hun er lesbisk, men de har ikke vært kapable til å akseptere det. Deres negative holdninger overfor hennes nye kjæreste Jessica, har gjort henne rasende.

Det er kanskje ikke så rart at trioen ser frem til å reise bort fra alle bekymringene, men skjebnen har en annen plan, i hvert fall for Imogen. For i det øyeblikket hun synes klar til endelig å nyte livet, bryter en krise ut på kontoret (der hun jobber), og hun må derfor bruke mesteparten av ferien sin på telefonsamtaler. Og hvis det ikke er jobben som kaller, så er det moren til Imogen som ringer med sine såkalte betydningsfulle problemer.

Og om ikke dette var nok, gjør også andre problemer sin entré, som f.eks. tyverier, brukne armer, blå øyne, nakne lærere og språkbarrierer. Dessuten er det en kjekk journalist som alltid dukker opp der Imogen befinner seg - med vilje eller ved et uhell? Vel, Imogen er usikker, likeså er vi som leser romanen.

"Den perfekte ferie" forteller en nydelig og oppløftende historie med en flott avslutning som bringer gledestårer i øynene.

På forhånd hadde jeg trodd at jeg ville like "Den perfekte ferie", men boken var faktisk mye bedre enn jeg hadde forutsett. Den har nemlig mye ved seg, og selv om jeg har lest flere chick-lit romaner den senere tid, så vil jeg ikke glemme denne med det aller første.

Jeg syntes forfatteren introduserte de ulike karakterene meget godt, og allerede fra de første sidene føltes det nærmest som om jeg hadde kjent de tre venninnene i lang tid. Hun leverer også noen fantastiske person beskrivelser som når helt inn under huden på leseren.

Hovedpersonen, Imogen, er en svært jordnær karakter og det er interessant å lese om henne. Imogens interaksjoner med sin sjef, David, var blant mine favorittdeler i boken. Og selv ut i fra flyturen ned til Barcelona, hadde jeg bange anelser om at dette ikke kom til å bli en enkel og avslappende ferie for henne.

Meredith og Nicola har også sine historier, og vi lærer mye om dem. Det tar ikke lang tid før vi innser at Imogen ikke er den eneste med et problematisk liv.

Men "Den perfekte ferie" forteller primært Imogens historie, og den appellerte så definitivt til meg.

Romanen er velskrevet, og forfatteren har en skrivestil som flyter knirkefritt. Hun skriver på et livlig, fengende og lettleselig vis, og hennes beskrivelser av Barcelona og de omkringliggende omgivelser er levende og ekte. Handlingsforløpet har en spesiell vri mot slutten. En vri jeg faktisk ikke hadde forventet, enten fordi jeg lot meg oppsluke av selve historien, eller at den rett og slett ikke streifet meg.

Alt tatt i betraktning er "Den perfekte ferie" en morsom og underholdende roman, som fokuserer på alle aspekter og problemer som livet har å by på.

Romanen er fantastisk og nydelig, full av kjærlighet, drama, humor og vennskap, og jeg kan love deg at tiden flyr mens du leser.

Boken er så definitivt noe av det beste innen sjangeren, og kan anbefales for alle som liker å lese chick-lit.

mandag 17. oktober 2016

"Tretten bryllup" av Paige Toon

Tretten bryllup
Paige Toon
Roman
398 sider
Oversatt av Åse Feiring Cave
Cappelen Damm
2016

Paige Toon ble født i 1975 og vokste opp i England, Australia og Amerika - hennes far var racerkjører, og familien fulgte ham verden rundt. Paige tok en universitetsutdannelse og endte til slutt opp som redaktør i det anerkjente Heat magazine. Paige er gift, har to små barn og bor i Cambridge. Hun har så langt skrevet ti bøker.

Australske Bronte pleide å jobbe for Marbles i Sydney, et livsstilsmagasin for menn. Men sjefen hennes på bildedesken så ikke ut til å være på vei noe sted, så hun måtte komme seg videre for å komme seg oppover. Derfor takket hun ja, da hun fikk tilbudet om å jobbe ett år som assisterende bilderedaktør for søsterpublikasjonen, et ukentlig kjendisblad for kvinner i London (i Storbritannia).

Fra før av har hun noen venner i London, men tanken om at hun kanskje vil møte på den flotte Alex, som hun delte

en spesiell natt med da hun var i byen halvannet år tidligere i forbindelse med bryllupet til venninnen Polly, virker også forlokkende.

Når hun hilser på sine nye kollegaer, står plutselig Alex foran henne. Minnet om natten de hadde sammen vekker følelser hos dem begge. Problemet er bare at nå er Alex forlovet, og bryllupet hans nærmer seg med stormskritt.

Selv om Bronte er svært dyktig i sitt arbeide, er hennes virkelige lidenskap å ta bilder, fremfor å organisere dem. Så når venninnen Rachel, som er bryllupsfotograf, er på utkikk etter en assistent, er hun mer enn glad for å kunne bistå og å plukke opp noen triks underveis.

Til tross for hennes selvutnevnte fobi for kirker og det faktumet at hun ikke tror på ekteskapet, liker Bronte denne deltidsjobben og alle goder som følger med den. Dette inkluderer bl.a. et møte med den kjekke fyren, Lachie, som forresten også er fra Australia, som reiser rundt i Storbritannia og opptrer som bryllupssanger.

"Tretten bryllup" er en sjarmerende og bittersøt roman.

Miljø- og personbeskrivelsene er vellykkede, og historien føles troverdig. Jeg er sikker på at de fleste lesere vil være i stand til å identifisere seg med noen av karakterene, om ikke alle.

"Tretten bryllup" forteller ikke bare historien om Brontes kjærlighetsliv, men inkluderer også andre karakterer, alle med sin egen historie, noe som gir boken ekstra dybde.

Bronte er søt, og en heltinne jeg så definitivt kunne ha vært venninne med. Hun er en hyggelig australsk jente som er veldig jordnær og lett å forholde seg til. Jeg beundret hennes ambisjoner og dedikasjon for sitt arbeid, og hvor tapper hun var som flyttet til den andre siden av jorden. Jeg likte også hennes sans for humor og hvorledes hun opptrådte både i profesjonelt- og privat øyemed.

Det er for øvrig ikke bare lettfordøyelig underholdning å lese om Bronte, for hun har nemlig en mørk hemmelighet, som ikke avsløres før mot slutten av boken. Jeg syntes dette var en fin vri fra forfatterens side, og så absolutt med på å holde min interessere/nysgjerrighet ved like, gjennom hele boken.

Det var øyeblikk som fikk meg til å le, andre som nesten fikk meg til å gråte, og jeg likte å være vitne til opp- og nedturene i Brontes liv.

Jeg likte også mange av de andre karakterene, F.eks. hadde Polly, Brontes venninne, en fin historie.

De to mennene i historien, Lachie og Alex, var svært forskjellige, men likandes på sine egne måter.

Forfatteren, Paige Toon, er god med ord og flink til å beskrive det som skjer. Språket hennes flyter lett og vakkert, og som leser blir man fort hektet. Hun viser, at hun kan skrive godt og fylle en roman med kjærlighet og kvaler, humor og forviklinger. Dessuten er historien hun forteller, enkel å komme inn i, og etter hvert svært så vanedannende.

Hvis du liker chick-lit, vil du garantert like denne boken!

Historien er fin, søt og inneholder mange av de elementene som forventes av en chick-lit roman.

Jeg er sikker på at det er mange som vil nyte denne romanen, særlig hvis man trenger en litt lettleselig bok med mye romantikk, sødme og komikk.


Il più grande parco divertimenti al coperto d'Italia
Tantissime attrazioni per tutta la famiglia e giostre per ragazzi
Divertimento tra lo zucchero filato e la frutta caramellata

Il più grande parco divertimenti al coperto d’Italia

16-17 dicembre 2017
Dal 22 dicembre 2017 al 7 gennaio 2018
13-14 gennaio 2018

Winterello

Presto online!

Braccialetto

Clicca qui!!

Intrattenimento

Clicca qui!

Attrazioni

Clicca qui

Partner

Supporter